Har du noen gang blitt bedt om å synge i begravelsen til en person som står deg nær? Det kan være en helt annen opplevelse enn å synge en vanlig konsert eller oppdrag. Knærne kan skjelve, eller pusten kan plutselig være kort og skarp. Du blir usikker på om halsen kommer til å gjøre den greia der den snører seg sammen to sekunder før tårene begynner å renne. Det er vanskelig nok å synge i begravelsen til mennesker man ikke kjenner, desto mer når kisten bærer noen du har vært glad i.
Nederst i dette innlegget kan du lese gode råd for sangere som skal prøve seg på denne vanskelige disiplinen. Men først, en historie.
På tirsdag denne uka fulgte jeg pappaen min til “sitt siste hvilested”, som det sto i dødsannonsen. Alle vet at man mener et hull i jorden som snart skal dekkes til. Alle vet at hjertet som har slått taktfast i disse årene, begynte på hvilen for flere dager siden. Men noe må det jo hete. Det virket helt sprøtt at en mann som hadde vært så levende, med store fakter og høylydt stemme, digert følelsesregister og ditto nærvær, skulle få plass i en liten kiste. Likevel sto den der, midt i kirka, omgitt av blomster. Og jeg hadde lovet å prøve å synge.
Jeg hadde prøvd å synge for pappa i flere dager før han døde. Tre lange netter satt jeg ved senga, trakk pusten for å starte på et vers, og mistet motet i det første tone skulle ut av munnen. Hvor mange sanger forsøkte jeg å starte på? Hvor mange ganger var det for trangt i strupen, for tjukt i tunga, for mye trykk i brystkassa til å slippe ut en eneste lyd? Jeg talte ikke, men pustet skjelvende ut og følte meg som en håpløs datter og en verre sanger. Holde konserter kan du, men trøste faren din i de tyngste timene i livet, dét kan du ikke? Planlegge hva du skal synge i begravelsen får du til, men å synge for ham mens han ennå kan høre deg, dét er for mye? Skamme seg.
Til slutt måtte jeg kapitulere. -Pappa, æ har så løst tel å søng førr dæ, men æ klara ikkje, hvisket jeg og brast i gråt. Han var for svak til å svare meg, men laget en lyd som jeg tolket å bety “det gjør ingenting”. Så sovnet han igjen.
Nattetimene gikk, og tårene stilnet av. Med ett kom jeg til å tenke på alle konsertene jeg har holdt. Bilder av mamma og pappa, strategisk plassert der lyden treffer best, i enhver sal de måtte befinne seg i. De reiste til Sortland, Kristiansand, Oslo, Nyksund og Melbu gang etter gang, for å få med seg så mange som mulig av mine vokale sprell. Har jeg ikke sunget for ham mens han kunne høre meg? For noe tull! Her er ingenting spart til begravelsen, faktisk. Han har fått med seg det hele, og han har satt pris på hver en tone.
Tirsdag startet bisettelsen med Vaaren av Grieg, en sang pappa elsket, som jeg har sunget halve livet og vel så det. Jeg var ikke redd for at stemmen skulle briste, selv om jeg hadde gitt den tillatelse til det om det trengtes. Pusten var rolig og kontrollert, enda jeg visste alle ville forstå om jeg ikke kunne bære de lange frasene. Hele sangen kjentes lett å synge… fram til siste setningen.
“Derfor det ljod i den fløyta eg skar, meg tyktes at gråta”. Minner fra våronn på sletta, den største av markene på gården vår, og to småjenter som en gang fikk hver sin seljefløyte spikket av en nyslått jordbruker og far. Lyden av fugleskrik og sår fløytelåt slo imot meg. Det luktet mose og regnvåt mark, og kista foran alterringen var plutselig ikke tom likevel. Den inneholdt en barndom, en bauta, den fjerde veggen i huset vårt; den ble en båt, et fartøy til et sted jeg ikke får være med.
Siste tone klang ut, jeg satte meg i kirkebenken med skjelvende hender og tørre øyne. Den siste sangen for pappa var egentlig for meg selv – og for alle andre som ikke kunne følge ham lenger enn hit. Alle de andre sangene, derimot; de siste tjuetre årene med forestillinger, bryllup, begravelser, galleriåpninger og festivalavslutninger, sekstiårsdager, operapuber, gudstjenester; De sangene var for ham.
Hvis jeg skal gi noen gode råd til deg som planlegger å synge i en liknende situasjon, må det være dette:
- Velg sang med omhu. Ikke gå for det mest imponerende du har på repertoaret. Vit at du beveger deg godt innenfor dine tekniske grenser, og at du kan sangen ut og inn i god tid på forhånd.
- Vær forsiktig med å velge sanger som har sterk følelsesmessig tilknytning til deg, den du synger for eller familien. Det kan ta tid å orke både å høre og synge noe som har betydd mye. Se etter alternativer som kan være like trøstende og gode i begravelsen, uten å trykke rett på hjerterøttene…
- Syng tidlig, helst aller først i seremonien. Da har du mulighet til å ta deg sammen og være profesjonell i starten, og bli emosjonell etterhvert. Jeg mener i utgangspunktet at begravelser er til for at familien skal få sørge og at det er din rett å slippe å prestere i en slik sammenheng. Men om du virkelig vil det selv, kan løsningen være å begrense ventetiden, så du kan gråte etter å ha sunget.
- Gråt på forhånd. Det er ikke alltid vi kan oppfylle denne intensjonen, men du kan lytte til stykket/låta på forhånd og prøve å slippe følelsene til i forkant. Du kan også se på bilder, eller til og med be om å få se avdøde før begravelsen (det gjorde jeg, og jeg mener at det hjalp!). Og husk – om tårene ikke kommer i forkant, er det ikke sikkert at de gjør det i begravelsen heller.
- Gi deg selv tillatelse til å feile, og ha gjerne en backup-plan. I pappas begravelse hadde pianisten tatt med solostykket for piano, i tillegg til solistversjonen av Vaaren. Hadde jeg måttet trekke meg, ville musikken likevel blitt spilt, og jeg kunne satt meg ned – vel vitende om at jeg forsøkte.
Takk for alt, pappa.
