Unge stemmer -

Vanlige pedagogiske utfordringer og stemmesymptomer

De siste seks årene har jeg jobbet mindre med barn og ungdom enn tidligere, men da jeg ble spurt om å holde et seminar for sangpedagogene i Bergen Kulturskule, ble jeg minnet på hvor spennende og viktig dette feltet er. Alderen fra ni-ti til atten år rommer store forskjeller i både kropp, stemme, motorisk kontroll og erfaring. Det gjør undervisningen krevende – men også svært interessant.

De unge årene er dessuten en viktig periode for utviklingen av stemmevaner. En sangpedagog skal ikke diagnostisere eller behandle stemmeproblemer, men har en unik mulighet til å oppdage endringer tidlig, justere undervisningen og hjelpe eleven til å utvikle en hensiktsmessig og bærekraftig bruk av stemmen.

Denne første artikkelen i serien om stemmer i utvikling tar for seg pedagog- og dirigentrollen, og søker å gi en oversikt over utfordringer man ofte møter - med forslag til løsninger.

Når gode pedagogiske intensjoner ikke fungerer som forventet

Å undervise en ung stemme innebærer å arbeide med et instrument som fortsatt er under utvikling. Anatomien endrer seg, den nevromotoriske koordinasjonen modnes, og elevens forståelse av egen kropp og stemme er samtidig i stadig utvikling. Det som fungerer godt én måned kan derfor plutselig fungere dårligere, uten at det nødvendigvis betyr at eleven har mistet teknikken eller skadet stemmen.

Under følger fem mulige grunner til at undervisningen ikke gir de resultatene man ønsker, innen den tidsrammen man ser for seg. Listen er ikke et forsøk på å kaste noen under bussen eller kritisere ulike undervisningsopplegg. Her er jeg kun ute etter å tilby visse perspektiv man kanskje ikke har sett tidligere, og gi rom til å endre tilnærming uten skam eller anklage.

1. Man underviser unge stemmer som små voksenstemmer

Det er fort gjort å overføre prinsipper fra voksenundervisning til barn og ungdom. Mange av de grunnleggende fysiologiske mekanismene er naturligvis svært like, men størrelsen på strukturer i og rundt stemmeapparatet, motorisk modenhet, stemmens kapasitet og elevens erfaring er vidt forskjellige.

For yngre elever vil det ofte være mer hensiktsmessig å arbeide med koordinasjon, variasjon og utforskning enn med detaljert kontroll. Hos ungdom kan man gradvis introdusere mer presise tekniske begreper, samtidig som man tar høyde for at stemmen og kroppen fortsatt er i endring.

Å bruke stemmen som “leketøy” vil ha mye for seg for barn. Jo mer som kan knyttes til moro og nysgjerrighet, jo bedre. Dette er for så vidt et prinsipp jeg gjerne skulle sett tilbakeført til voksen sangopplæring, også. Lek er like sunt for de store som de små!

2. For mye teknisk forklaring

Sangpedagoger har gjerne mye kunnskap de ønsker å formidle, og det er lett å bare “forklare litt mer” når en elev ikke får til det vi ber om. Samtidig læres motoriske ferdigheter i stor grad gjennom forestillingsevne, erfaring, repetisjon og sensorisk informasjon.

En lang forklaring om hva tungen, strupehodet eller pusten skal gjøre, før eleven faktisk får erfare bevegelsen, er ikke nødvendigvis den mest effektive veien til bedre koordinasjon. Hos de unge er metaforer og analogier gjerne mer effektive verktøy enn nerdete dypdykk i egen kropp - som ofte kan være det siste de ønsker å fokusere på.

Bilder, lydimitasjon, bevegelse og rytmelek kan være gode innganger til friere stemmebruk hos barn. Også ungdom kan ha nytte av konkrete lydmalende oppgaver som lar dem oppdage en funksjon, fremfor å forsøke å produsere den etter en detaljert instruksjon.

3. Man forsøker for hardt å stabilisere

Stabilitet er nyttig i en stemme som skal fungere effektivt, men utvikling innebærer også at de ulike strukturene endrer størrelse, nevrologisk kontroll og samspill. Dette gjelder særlig når eleven vokser raskt, nærmer seg, eller er inne i et stemmeskifte.

Et registerbrudd, en plutselig endring i klang eller en dag hvor stemmen fungerer annerledes enn sist, trenger ikke å være noe som umiddelbart skal korrigeres. Noen ganger er det mer hensiktsmessig å undersøke hva stemmen gjør akkurat nå, og tilpasse oppgaven etter den funksjonaliteten som er tilgjengelig.

4. Overfokus på pust

Pust er naturligvis sentralt i sang, men respirasjonen er som regel en godt etablert automatisk funksjon hos de unge. Når eleven begynner å overvåke hvert innpust og aktivt forsøke å «gjøre pusten riktig», kan den naturlige koordinasjonen bli mindre effektiv.

For noen elever er det mer nyttig å arbeide med pust gjennom frasering, bevegelse, tekst og musikalsk intensjon. Det betyr ikke at pusteteknikk er uviktig, men at den ofte fungerer best når den inngår i en større motorisk og musikalsk sammenheng.

Et anatomisk fakta som kan være verdt å ha med seg i bakhodet, er at barns brystkasser og ribbein er stivere og mindre fleksible - ikke bare mindre i størrelse - enn voksnes. Det er for eksempel begrenset hvor mye de kan utvide på innpust, samme hvilken retning du ber om. Derfor vil du ofte få bedre resultater om du legger fokus på tekstflyt og luftstrøm - kort sagt: utpustens oppgaver i stedet for innpustens.

5. Man oppfatter muskelspenning som selve problemet

Kjeve-, tunge- og nakkespenninger er vanlige temaer i sangundervisning. Det kan være fristende å rette oppmerksomheten direkte mot området som kjennes stramt: «Slipp kjeven», «slapp av i tungen» eller «ikke løft skuldrene».

Spenningen kan imidlertid være en del av en større, ubevisst strategi for å stabilisere stemmen. Dersom eleven opplever at lydproduksjon er vanskelig, tonen er usikker eller oppgaven krever mye kontroll, kan kroppen forsøke å hjelpe til ved å øke muskelaktiviteten. Det kan derfor være nyttig å undersøke om en endring i lyd, pust, bevegelse eller oppgave gjør at spenningen reduseres av seg selv.

Mitt neste poeng håper jeg er overflødig, men jeg skriver det likevel: Sang- eller korpedagogen skal aldri direkte berøre et barns kjeve, tunge, strupe, tungebein, for- eller bakside av halsen for å “løsne en spenning”.

I tillegg til at manuelle grep går utenfor de fleste pedagogers kompetanseramme, er det utrolig viktig å utvise respekt for hvor invaderende andres hender kan oppleves. Med mindre du er utdannet innen stemmemassasje og har innhentet tillatelse fra foresatte og barnet selv, bør du aldri røre ved mindreåriges instrument.

Når bør pedagogen stoppe opp?

Barn og ungdom kan være flinke til å tilpasse seg. De kan fortsette å synge selv om stemmen føles annerledes, og de kan ha vanskeligheter med å beskrive hva som oppleves galt. Derfor er det verdifullt at pedagogen kjenner noen av de vanligste symptomene på at stemmen ikke fungerer optimalt.

Det betyr ikke at ethvert symptom er uttrykk for en skade. Stemmer varierer naturlig, særlig i utviklingsårene. Det interessante er ofte varighet, hyppighet, utvikling over tid og sammenheng med belastning.

1. Heshet eller endret klang

En hes eller ru stemme etter en forkjølelse eller en periode med mye sang er ikke nødvendigvis bekymringsfullt. Dersom hesheten vedvarer, kommer ofte tilbake eller gradvis blir en del av elevens normale stemmeklang, bør man imidlertid være oppmerksom.

Pedagogen kan i første omgang redusere belastningen og observere utviklingen. Ved vedvarende eller tilbakevendende stemmeforandringer er det hensiktsmessig at eleven vurderes av lege, og eventuelt henvises videre til relevant stemmefaglig utredning.

2. Stemmetretthet

Noen elever blir slitne i stemmen etter lange skoledager, korøvelser eller flere timer med sang. Det kan være en naturlig reaksjon på belastning, men gjentatt eller uttalt stemmetretthet kan også være et tegn på at stemmen arbeider unødvendig hardt.

Det er nyttig å spørre hva eleven legger i «sliten». Er stemmen svakere? Blir det vanskeligere å synge høyt eller lyst? Føles halsen stram? Forsvinner symptomene etter hvile? Slike observasjoner kan gi pedagogen verdifull informasjon om hvordan undervisning og stemmebruk bør tilpasses.

3. Smerte eller ubehag ved stemmebruk

Sang skal ikke nødvendigvis føles anstrengelsesfritt, men smerte i forbindelse med lydproduksjon bør ikke normaliseres. Det kan være vanskelig for unge elever å skille mellom muskulær anstrengelse, uvant bruk og faktisk mekanisk skade. Derfor er det viktig å undersøke nærmere hva de opplever.

Ved gjentatte eller tydelige smerter bør undervisningen tilpasses, og eleven bør vurderes av relevant helsepersonell dersom plagene vedvarer.

Også her er det på sin plass å peke på et større, underliggende emne: Stemmeapparatet har ofte en sekundærfunksjon som følelsesregulator. Med det mener jeg at emosjonelle forhold kan manifestere seg som lokal smerte, trykk, press eller problemer med å gi lyd i både tale og andre stemmeuttrykk.

Vær alltid ekstra varsom med barn og unge som snakker om smerte rundt eller i strupehodet - det kan godt hende de strever med helt andre deler av livet enn selve sangen.

4. Redusert eller endret toneomfang

Toneomfanget varierer naturlig mellom barn og ungdom, og det kan endre seg betydelig gjennom utviklingen. En plutselig eller vedvarende reduksjon i området eleven vanligvis kan synge, er likevel verdt å legge merke til.

Det er særlig interessant dersom endringen opptrer sammen med heshet, stemmetretthet, anstrengelse eller vanskeligheter med bestemte registerområder. Hos en stemme i utvikling kan tilpasning av toneart og repertoar være tilstrekkelig i en periode, mens vedvarende problemer kan gi grunn til nærmere vurdering.

5. Hyppig harking og hosting

Gjentatt harking kan være en vane, men kan også oppstå ved irritasjon i strupe og svelg. Hos noen elever blir harkingen i seg selv en del av en ond sirkel, fordi kraftig kremting belaster stemmeleppene ytterligere.

Her kan det være nyttig å observere når harkingen oppstår, og om den henger sammen med sang, tale, måltider, forkjølelse eller andre situasjoner. Ved vedvarende symptomer bør også mulige medisinske årsaker vurderes.

Ikke vær redd for å snakke med de foresatte om symptomer, eller å foreslå en legeundersøkelse om du tenker det kan gi mer informasjon. Så lenge du ikke er for bastant vil de fleste foreldre sette pris på omsorgen for barnets beste.

Pedagogens viktigste verktøy er observasjon

Det er lett å tenke at en god sangpedagog først og fremst skal kunne korrigere. I arbeid med unge stemmer vil evnen til å observere, tilpasse og vente ofte være minst like verdifull.

En elev som plutselig synger annerledes enn forrige uke trenger ikke nødvendigvis ny teknikk eller nytt repertoar. Kanskje er eleven sliten, forkjølet eller inne i en vekstperiode. Kanskje har skoledagen blitt mer krevende, eller kanskje er det rett og slett en dag hvor koordinasjonen fungerer annerledes.

De unge årene gir en sjelden mulighet til å utvikle et godt forhold mellom belastning og kapasitet, mellom teknikk og kroppslig erfaring. Når pedagogen lærer eleven å legge merke til endringer uten å bli redd for dem, kan det også bli lettere å reagere når noe faktisk trenger oppfølging.

Sangundervisningen skal slippe å bli en medisinsk intervensjon. Tvert imot handler de ovenstående punktene om å gi pedagogene et tilstrekkelig fysiologisk og stemmefaglig perspektiv til å vite når de skal justere, når de skal observere, og når de skal sende eleven videre.

Det er kanskje noe av det mest verdifulle vi kan gjøre for unge sangere: Å hjelpe dem med å bygge en stemme som ikke bare fungerer godt i dag, men som har gode forutsetninger også om ti, tjue og tretti år.