Det er flere av dere som har spurt om å få lese avisartikkelen som ble publisert på Vesterålen Online og i Vesteraalens Avis i etterkant av konserten. Den ligger bak betalingsmur på nett, men jeg har fått lov til å gjengi den her. Tekst og bilder av Tone Marit Sørensen, VA.
«Hvem er jeg hvis jeg ikke synger?», tenkte Maria i 2015 og bestemte seg for å finne det ut. Fire år senere har hennes egne utfordringer skapt en levevei, og hun driver nå med sangundervisning og stemmemassasje for profesjonelle sangere og skuespillere. I tillegg gir hun råd om hvordan lammende prestasjonsangst kan takles.
Du ville ikke tenkt det idet hun synger, det er stålkontroll på hver eneste lille frasering i det tonene går ut over publikum i parken. Det er nydelig, og synges med stor letthet og innlevelse.
Maria Berglund har en hemmelighet. Hun er livredd. Men også glad. Etter fire år, har hun endelig fått lyst til å synge igjen.
Ved et skjebnens lune, akkurat i det øyeblikket hun kjente at sanggleden kom tilbake, tok Sommer-Melbu tok kontakt med forespørsel om operapub. Det endte med en helaften det går gjetord om, med 180 til stede i Arbeideren, det var det «kul» på veggene.
Hva var det egentlig som skjedde i det stemmen ble stille i så mange år?
– Kanskje jeg bare skal slutte å synge?
Vi må gå litt tilbake i tid. I fem år har Maria bodd i Kristiansand og blitt faglærer i musikk dans og drama. Etter bachelorgrad har hun tatt ett år videreutdanning.
Her kom krasj nummer en. Å bli avvist på auditions igjen og igjen, kan gjøre noe med selvbildet.
– Jeg tenkte, nei det her operagreiene funker ikke. Jeg var på mange auditions og kom ingen vei. Det endte med at jeg tenkte: Kanskje jeg egentlig ikke kan synge?
I Oslo gjorde hun heller andre ting enn å synge, før det dukket opp spørsmål om hun ville være distriktsmusiker i Sogn og Fjordane. Å bli headhuntet ga selvtilliten et løft.
– Jeg skjønte at jeg kan jo noe, jeg mestrer oppgavene. Stillingen var delt mellom undervisning og konserter, og jeg koste meg med begge deler. Da fikk jeg selvtillit til å satse og reiste tilbake til Oslo og tok mastergrad.
Stemmespesialist, men ikke doktor
I løpet av mastergraden oppdaget hun at der var fremdeles en del ting hun ikke fikk svar på innen utdanningssystemet.
– Da begynte jeg å lete selv. Dro til København og Stockholm, tok stadig nye kurs og betalte timer av egen lomme i tre måneder. Fra det jeg lærte der har jeg bygget en kompetanse som ingen andre har, så vidt jeg vet. Noe av det jeg er alene om å tilby i Norge, er stemmemassasje og stemmerehabilitering ut fra Estill Voice Trainings prinsipper. Sangundervisninga har jeg alltid holdt på med, dette er mer spesifikt for sangere som har problemer med stemmene sine, eller bruker dem så mye at de trenger mer vedlikehold, sier hun.
– Nå driver jeg primært firmaet Stemmespesialisten. Det er et veldig ambisiøst navn, jeg er jo ikke lege, ler hun.
– Det handler om at jeg har en bred tilnærming til å hjelpe stemmen til å virke, og vet hva som er i veien når den ikke virker, sier Maria, som bruker egen erfaring for å hjelpe andre.
Som service på bilen
– Det har vært noen humper i veien. Da jeg var nødt til å finne ut hva jeg skulle gjøre for å redde min egen stemme, lærte jeg hvordan jeg kan hjelpe andre med deres. Der har du mitt «mission statement», smiler hun, og fortsetter:
– Jeg vil hjelpe folk som er på høyt nivå og som trenger «service på bilen sin» på en måte. Men enda mer vil jeg hjelpe dem som ikke forstår hvorfor instrumentet ikke fungerer. Fordi det er masse som ikke adresseres i tradisjonell sangutdanning, sier hun.
Stemmespesialisten har dermed etablert seg som et alternativ til konservatorier og høgskoleutdanning, og et supplement til dem som føler de ikke får dekket behovet for hjelp i tekniske eller musikalske utfordringer.
– Samtidig må man synge litt selv også. Jeg har sagt veldig mange ganger at jeg tror jeg blir en dårlig lærer hvis jeg slutter helt å synge, sier hun.
For fire år siden hadde hun den siste konserten på Sommer-Melbu. Og bestemte seg for at nå hadde hun ikke lyst til å synge, før gleden var tilbake.
– Jeg ville ikke synge før det var artig igjen. Kroppen og nervesystemet har satt effektive stoppere for å kose seg med å synge, sier hun åpenhjertig. Jeg forteller mer om dette på podcasten «Vokal til Folket», som har to episoder ute med meg som gjest.
En «helkropps-opplevelse»
– Der snakker jeg om angsten og hvorfor det har vært stille i fire år, sier Maria, som har sunget litt her og der, men på langt nær en helaften i løpet av de fire årene. Når hun synger ser det ut som det ikke koster en kalori. Men å synge er knallhardt arbeid, rent fysisk.
– Å synge er steinhardt. Det skjønte jeg allerede på musikklinja. Å forsøke å opprettholde illusjonen av at det er noe som er lett er en del av gamet, ler hun.
– Nå da jeg igjen skulle forberede til å klare femten til atten store operanumre med tilhørende høye toner, har det vært mer fysisk arbeid enn sang. Også har det vært ganske mye pugging selvfølgelig, sier Maria som sitter sene kvelder og skriver teksten for hånd, for å være sikker på at de sitter i hjernebarken.
– Memoreringsarbeid er slitsomt. Og det er definitivt mye kroppsarbeid. I bedriften min også, jeg er mye mer fokusert på det kroppslige enn det man tradisjonelt er i høgskole-utdanninger.
Lydkilden sitter i strupen, men det er så mye mer for å skape en vidunderlig stemme.
– Det er en «helkropps-opplevelse» å synge. Og en oppgave som krever hele hjernen. Det er godt dokumentert at sang forebygger Alzheimer, det henger sammen med at hele hjernen er i sving, sier hun.
For å få ut kraften i sangen, må man være tent.
– Det nytter ikke å være halvdaff når man skal synge. Det har jeg opplevd mange ganger, at jeg må skru meg på. Man må ha kroppen i gang, sier hun.
Der finnes en positiv nervøsitet som driver hormonene i gang, sånn at der er noe å gå på.
Kraft er komplisert
– Det med kraft er vanskelig og komplisert. Det er ikke bare å tenke at du synger med den emosjonelle kraften din, du trenger en kroppslig balanse. Å stå og tenke på «da jeg var 14 og var så forelsket», er bare ikke nok. Jo, den følelsesmessige delen må være der, men den strekker ikke langt alene.
– Det er ekte emosjonalitet som du henter fra eget liv, selv om du synger noen andres historie. Den delingen at du er i en rolle, du er ikke deg selv. Når jeg står der ER jeg «Mimi» eller «La Traviata», alle disse heltinnene som jeg driver og synger. Det er ikke Maria som formidler Marias erfaringer, men jeg må ha en rot i noe jeg har opplevd selv, for at det skal føles emosjonelt ekte, slår hun fast.
Det er da det treffer publikum.
– Jeg har sunget mye der jeg har vært så opptatt av det tekniske og redd for å gjøre feil, at jeg har ikke klart å være i kontakt med følelsene. Da blir det pent – men det er også alt det blir, sier hun.,
Ryddig og fin teknikk er ikke tilfredsstillende i lengden. Maria vil mer.
– Når det lugger i hjertestrengene
Det var et fantastisk øyeblikk på øving forleden. Der hun egentlig var fryktelig sliten, og øvelsen begynner bare sånn høvelig, til de kommer til La Boheme som skal synge på nynorsk.
I motsetning til mange norske oversettelser fra fransk til norsk, som fort blir flate, patetiske og litt kleine, er denne nynorsk-versjonen en som virkelig klinger.
– Så kommer vi til den første arien og Eivind begynner. Og da tenker jeg, herregud han mener det. Oh my god! Alt falt på plass. Plutselig snudde hele atmosfæren og det ble som det skal være: kunst.
– Plutselig fungerte stemmen, teknikken var ikke noe problem lengre. Vi sang og spilte rollene på inn-og utpust! Når det der skjer, når du kjenner at det lugger i hjertestrengene, det er da det er artig å gjøre dette, sier hun.
Nervene som slår inn
Maria er i et skjæringspunkt. Det har vært en lang prosess, og i perioder har øvinga gått dårlig. Fordi nervene slår inn, ubønnhørlig, på en langt sterkere måte enn den positive aktiveringen som gir passelige mengder kraft og frasering. Maria har en voldsom prestasjonsangst, og til tider er det fysisk vondt å forholde seg til den.
– Jeg har alltid hatt det. Jeg har holdt angsten nede med å tenke «dette er noe jeg bare MÅ gjøre». Men da jeg skjønte at jeg kunne velge å gjøre noe annet, var det fint å gjøre noe annet i fire år. Men så kom lysten til å synge da, sier hun.
Maria var tydelig på at hun ikke skulle synge igjen, før hun hadde lyst.
I Nordfjordeid under oppsetninga til La Boheme var Maria til stede og behandlet solistene med stemmemassasje. Etter premiere med champagne, er det på premierefesten hun i et ubevoktet øyeblikk klarer å snike seg inn på scenen, og står der midt på scenekanten.
– Jeg ville bare se hvordan det var å stå der. Plan B var veldig viktig for meg, den tar hensyn til alle mine talenter, jeg får brukt alle mine gaver. Men jeg var ikke fornøyd med den planen. Idet jeg står der på scenen, så er det der jeg vil være, medgir hun.
Det var et skjellsettende øyeblikk.
– Da var det gjort, da var det i gang. Nå får angst bare være angst. Her skal det synges – på et eller annet plan, på en eller annen scene, bestemte hun.
Passende nok kom telefonen fra Sommer-Melbu morgenen etter. Det var ikke noe alternativ å svare nei lenger.
Mentalt arbeid for mestring
– Ofte før konsert har jeg en panikk: «Herregud dette kommer aldri til å gå, jeg husker ikke teksten, hvorfor utsetter jeg meg for dette her? Jeg er ikke klar, jeg har ikke lyst!» Hun ler hjertelig.
Prestasjonsangst er vanlig, men bare noen få opplever at den lammer dem.
– Jeg har alltid hatt veldig mye av det. Det er noe jeg snakker om i podcasten også. Jeg har taklet den på forskjellige måter. Men da jeg begynte å nøste opp i kroppen, jeg skjønte at jeg hadde noen sperrer i kroppen som gjorde at teknikken ikke var så god.
– Da jeg ville komme opp på internasjonalt nivå og flyttet til København i 2015, så måtte jeg gjennom kroppen. Da kroppen kom i behandling og begynte å slippe opp, så kom all prestasjonsangsten fram.
Maria tok derfor utdanninger, i hvordan man arbeider mentalt med prestasjonsmestring.
– Det henger veldig sammen med å være menneske. Alle har vært med på det, at man frykter at man ikke er nok. Redselen for å ikke være nok, det ligger på en måte bakt inn i samfunnsstrukturen vår. Men vi må inn i det rommet, der man er redd for å ikke strekke til, men likevel stiller seg fram, til spott og spe.
Å være modig
– Som oftest går det bra. Som oftest så er man mer enn nok. Det holder i lange baner, det du har. Den erfaringen får man ikke, hvis man ikke prøver.
– Jeg leser for tiden bøkene til Brené Brown, hun har også en dokumentar på Netflix som heter «The call to courage», som jeg kan anbefale. Der definerer hun mot som å stå i det å være pisseredd, men likevel gjøre det.
– Angst eller skam står faktisk veldig nært knytta til egenskapen mot. De er ikke polare motsetninger, de har en kontakt med hverandre. Og hvis du har lyst til å være modig, må du gjøre det fra det rommet der du er mest redd for å gå på trynet, slår hun fast.
