Er du en person som krever mye av deg selv? Kanskje du har et stort mål i livet, og føler at du må gi 110% for å nå det? Eller kanskje noen andre krevde mye av deg i en periode, og nå er det vanskelig å slutte å prestere – selv om du ikke må?
Innimellom kommer det sangere til meg med kropper som skriker. Noen vet det selv, andre har ikke oppfattet signalene enda. Sterkt forenklet kan vi sortere dem under hver sin karikaturtegning: Enten sitter de tvungent rett i ryggen, eller synker sammen i stolen. Enten har de manisk energi eller fortvilelse i blikket. Enten har de forventninger om å fikse stemmeproblemene sine på en time eller to, eller de frykter å få høre at de er ødelagte for alltid. Den sistnevnte kategorien er gjerne kommet litt lenger i løpet enn de første, men når jeg stiller fem grunnleggende spørsmål viser det seg at de lider av det samme: For lite omsorg for seg selv.
I en tid der det skrives mye om at vi lever altfor egoistiske og individualistiske liv, er det et paradoks at så mange mennesker ikke er egoistiske nok – i det aspektet at de unnlater å vise omsorg for sine egne kroppslige og sjelelige behov. Det er absolutt ikke bare den oppvoksende generasjon som har for stort prestasjonspress. Ideen om perfeksjon ble jo ikke oppfunnet i forgårs! Merkelig nok er “det perfekte” så å si alltid motsatt av det som er menneskelig, og de som higer etter å oppnå noe i perfekt-kategorien, ser ut til å måtte skru av de fleste av kroppens naturlige behov. Ta for eksempel Masterchef, 71 grader nord eller Mesternes Mester: Der ignorerer man tissetrengthet, sult, brannsår og muskelkrampe på løpende bånd for å oppnå personlig årsbeste og kanskje vinne.
I en konkurranse kan det muligens forsvares å ignorere signalene fra kroppen. Men når det blir dagligdags å hoppe over lunsjen, jobbe overtid, utsette hobbyene, avlyse vennekvelder, bruke helgene på ting du må i stedet for ting du vil, utsette ferien (eller like ille, ha hjemmekontor på hotellrommet): Da er det ikke rart at kroppen gjør motstand. Og hører du ikke etter når du får vondt i nakken, sover lite og dårlig eller har fordøyelsestrøbbel, vil kroppen etterhvert flytte symptomene til det stedet du helst ikke vil at den skal røre: Stemmen din.
Stemmen din er en ventil. Først og fremst for luften på vei til og fra lungene, men også for følelsene dine. Musklene rundt og i strupen er særdeles mottagelige for spenninger når du er stresset og følelsesladd. Tenk på hvor du kjenner gråt først. Tenk på hvor du kjenner bitterhet, misunnelse, sorg først. For mange vil det være nær brystbeinet, halsområdet eller tunga, som alle innvirker på stemmens fleksibilitet og uttrykksfrihet. Kort sagt – er du ufri i ditt eget liv, trenger du ikke bli overrasket over at stemmen din er det også.
Under finner du de fem spørsmålene jeg pleier å stille kunder som beskriver at stemmen har endret seg relativt mye på relativt kort tid (alt fra måneder til et års tid). Hvis du selv har stemmeutfordringer som du vurderer å få hjelp med, tenk først over om noen av disse faktorene fins i livet ditt:
- Jobber du skift, eller jobber du til alle døgnets tider? Hvis du ikke har en klart avgrenset arbeidstid, er det vanskelig å koble fra og ta skikkelig fri. Skiftarbeid koster også mer krefter enn andre arbeidsformer.
- Er det vanskelig å få to dager fri etter hverandre minst to eller tre ganger i måneden? Hvis ikke, hvor ofte har du to dager fri på rad? Det er en grunn til at norsk arbeidslov har to dagers helg. Det er det vi fysiologisk trenger for å lade opp og lade om geværet til neste skuddsalve, som vi skal brenne av i uka som kommer.
- Har du mer enn to arbeidsgivere? Eventuelt, har du mer enn tre-fire prosjekter på gang samtidig? Å dele opp arbeidsinnsatsen sin over flere ansettelsesforhold vil si at du bruker mer tid enn prosentene i kontrakten din tilsier. Det samme gjelder hvis du er frilanser og jobber på flere forestillinger eller konsertprogram parallellt – det totale timeantallet er høyere fordi energien din spres over flere innsatsområder.
- Står du alene med ansvar, eller opplever du at du ikke har noen i ryggen med tanke på emosjonell, økonomisk eller praktisk støtte? Det er ekstremt krevende å være uten noen å gå til, enten det trengs en skulder å gråte på, noen å dele utgifter med eller en som kan holde når du monterer de nye IKEA-møblene dine. Mange vil si at det tyngste er å savne det første.
- Får du nok av det følgende:
- søvn?
- sunn og næringsrik mat?
- regelmessige måltider hver dag?
- bevegelse og/eller trening i dagliglivet?
- frisk luft?
- sosialliv (som tar vare på deg og bygger deg opp, ikke nettverksbygging)?
Ringer det en bjelle – eller fler? Hvis du har mer enn ett ja på punkt 1-4, hjelper det ikke om du har seks ja på siste punkt, bare så dét er sagt. Det fins også en liste med mer alvorlige sjekkpunkter, som kan påvirke stemmen så vel som allmennhelsen avhengig av hvor mye hjelp du har fått:
- Har du en kronisk sykdom, eller er noen i nær familie eller kjæreste alvorlig syke? Ingen forklaring er nødvendig om du kan svare ja på dette.
- Har du mistet relasjonen til et menneske som betydde mye for deg? Døden er ikke den eneste adskillelsen som gir sorgreaksjoner. Samlivsbrudd og vennskap som brister kan være like smertefullt som at noen går bort.
- Har du for lite arbeid og/eller press på økonomien? Er du nødt til å søke jobb, stipend eller gå på audition? Det er ikke vanskelig å tenke seg hvor stressende det er å mangle den sikkerheten som ligger i trygg jobb og økonomi. Selvsagt påvirker dét også både kropp og sinn.
Hva kan jeg gjøre om jeg har høy score på de nevnte punktene?
Først og fremst: Prøv å åpne deg for at noe – noe smått, kanskje – kan endres i livet ditt. Du trenger ikke starte med å se for deg en total omveltning for å oppnå en endring. Hvis selv små forandringer føles overveldende, begynn med å snakke med noen du har tillit til. Den riktige personen vil være forsiktig med å gi råd, og heller stille åpne spørsmål så du finner dine egne svar. Styr unna folk som du mistenker vil prøve å selge deg sin løsning – det er ikke andres råd du trenger, men medfølelse og lyttende omsorg.
Hvis du tenker at du er kommet så langt at det kan det være verdt å investere tid og penger i timer hos en psykolog eller coach, støtter jeg deg helhjertet i det. Venner er flotte samtalepartnere, men det fins emner som er for tunge for den typen relasjon. Om steget opp til profesjonell veiledning føles veldig stort, kan du ta et halvsteg og komme til meg på en time, hvis du stoler på meg. Jeg kan skilte med trening i å veilede uten fordommer og bred personlig erfaring innen akkurat det vi snakker om her.
Kort fortalt runder jeg straks to år som deltidssykemeldt, med en fancy latinsk diagnose som ganske enkelt betyr “utbrent”. I flere perioder har jeg jobbet nærmere dobbelt opp – fra tiden da jeg var fulltidsstudent med tre stk. tjue-ish prosents jobber på siden – til oppstarten av eget firma i 2011, da jeg sa ja til alt av musikalsk arbeid og produserte forestillinger i alle ferier mens jeg tok master. Innen vi kom til 2015 hadde jeg inntil seks elever hver dag, kordirigering tre kvelder i uka og gjerne seminar eller konserter i helga. To dager fri i strekk eksisterte ikke før jule- eller sommerferien. Jeg stengte ute kroppens signaler helt til høyre skulder nektet å bevege seg og MR-bildene viste en tydelig frozen shoulder. Da først begynte det å sive inn: Jeg er visst ikke lagd for å jobbe døgnet, uka, året rundt.
Nå vil jeg ikke at noen av dere skal tro at jeg forteller dette for å sende dere vekk. Ingen av dere belaster meg med å komme – jeg jobber den tilmålte prosenten som jeg har krefter til, og ikke noe mer. Er det plass i bookingen, har jeg både tid og krefter til deg. Ok? Flott, da er vi enige. Det viktige her er at du skjønner at jeg vet noe om hvordan du har det, og at jeg har navn, nummer og tillatelse til å videreformidle fantastiske hjelpere for både kroppslig, mental og åndelig vekst. Så om du ikke ønsker å brette ut livet ditt til nettopp meg, send meg en mail likevel. Du får svar med tips til andre som kan mer enn meg på sine respektive felt.
Kjennes det fristende å bare synge videre, og kreve stemmen for mer output uten så innmari mye sjelegransking og emosjonell input? Tro meg, jeg forstår deg så godt. Det er ingen som sier at du ikke kan prøve nettopp dén strategien. Men om den feiler, så er jeg her for deg og stemmen din – med omsorg for alle dimensjonene av problemet.
