Man skal være forsiktig med hva man ønsker seg – det kan godt være at man får det..!
Det var riktignok ikke Den Norske Opera som ringte og ville ha hjelp før en premiere, men Det Norske Teatret er minst like høyt opp på lista over oppdragsgivere man fantaserer om. – Tre dager til premiere på Book of Mormon, sa Ståle Ytterli, vocal coach extraordinaire og en av mine tidligere lærere fra Musikkhøgskolen. – Har du tid?
Jeg lagde tid. Dagen før første forestilling troppet jeg opp utenfor sceneinngangen, supergira og med en bag full av håndklær, tepper, massasjeolje og vinylhansker. I utgangspunktet dreide det seg om tre personer som trengte litt hjelp med spente tunger og høye strupehoder. Innen premieren lørdag kveld hadde jeg hatt elleve stykker på benken min, og én av dem to ganger. Litt av en debut for den ferskeste støttespilleren i produksjonen…!
Jeg har nevnt det før på denne bloggen; Å være utøvende sanger/skuespiller/danser er en risikosport og burde ha liknende støtteapparat som idrettsutøvere, hvis de skal kunne gjøre jobben sin best mulig og over lang tid. Det er ingen skam i å trenge en massasje, litt akupunktur eller coaching for å komme igjennom et rotterace av en jobb. Den gjengen vi snakker om her, har hatt sceneprøver på dagtid, gjennomkjøringer på kveldstid, noen har spilt i andre teaterstykker på kvelden mens de har øvd på nyoppsetningen fra 10-16. Etterhvert skal de spille inntil seks forestillinger i uka, det er ikke småtteri. En av dem sa til meg: – Det føles som om jeg bor her på huset, jeg går egentlig bare ut for å trekke litt frisk luft og kanskje spise noe. Kanskje spise noe?! En viss matglad stemmespesialist skjelver bare ved tanken…
Men denne fredagen var det jeg som glemte å spise, i ren og skjær entusiasme over å få være én puslespillbrikke i et så stort prosjekt. Den elektriske stemningen fra en haug med unge folk som gir alt at resultatet skal bli topp, smittet over fra første øyeblikk. Stjernenykker? Ikke i mils omkrets. Bare ydmyke, vennlige fjes (som ble mer og mer avslappede ettersom stemmemassasjen gikk sin gang), hver og en av dem så takknemlige for å møte en annen som er like opptatt av instrumentene deres, som de er selv. Flere ganger grøsset jeg litt på ryggen over privilegiet det er å stå med hendene rundt gullstrupen til en hovedrolleinnehaver… og dét dagen før det virkelig gjelder. Selvsagt er man på tå hev, alle sanser innstilt på å ikke gjøre for mye eller trykke for hardt når premieren er rett rundt hjørnet.
Hvordan det gikk..? Vel, jeg hadde et sangoppdrag selv denne kvelden, så jeg fikk ikke sett effekten av arbeidet der og da. Men to femmere i Dagbladet og Aftenposten, og en ravende lykkelig sekser i VG forteller noe om hvordan energien må ha vært på scenen. Det er lov å håpe at stemmemassasjen spilte inn på plussiden.
Mitt bidrag til Det Norske Teatret denne gangen var kanskje en promille av en promille i totalsummen av innsats for å få Book of Mormon på scenen. Men jeg var med! Ville jeg heller stått på scenen sammen med dem? Vet du, det føles bittelitt som om jeg gjorde det.
Fikk du lyst til å se Book of Mormon nå? Billetter kjøper du her.
