Godt nytt år, kjære leser, og takk for det gamle! Så langt har jeg spist hele året – det føles i alle fall sånn etter nyttårsfestkveld og nyttårslunsj med gode venner og god mat både før og etter årsskiftet. I morgen er det tilbake til strieskjorte og havrelefse, og det kan være en hard overgang når man har blitt vant til å ha mer tid, mer søvn og litt høyere kaloriinntak enn før jul.
Kanskje du er en av dem som ikke bare skal tilbake til hverdagen, men også har lyst til å endre på noe mer permanent i det nye året? Selv er jeg notorisk for mine selvforbedringsprosjekter. Allerede som tolvåring hadde jeg en tjuepunkts nyttårsløfte-liste som jeg høytidelig undertegnet på slaget tolv. I tjueårene ble første nyttårsdag dyrere og dyrere, ettersom jeg meldte meg inn på treningssenter eller kurs for å få drahjelp mot målet. Men i år tenkte jeg å droppe forsettene til fordel for noe mer bærekraftig – og helst noe jeg kan opprettholde livet ut, uten å A) føle meg sulten, B) bli så innmari svett, C) blakke meg på.
Det fins én ting jeg kan komme på, som fyller alle kriteriene. Jeg satt i en samtale med en kollega i går kveld, der en konsert med en sanger vi begge ser opp til, ble kommentert slik: “Joda, men jeg syns ikke at hun har fasiten på hvordan disse sangene skal synges”. Det slo meg at jeg har resonnert slik selv. Særlig i studietiden virket det selvfølgelig at det fins én riktig og suveren tolkning av enhver sang. At alle operaroller har étt bestemt stemmefag som passer, som et kostyme man må ha riktig høyde og bredde for å få plass i. Til og med The Voice og Idol opererer med at noen sanger funker for én eller noen få stemmer, fordi det “skal” låte sånn og sånn. Merkelig nok er det aldri sangeren selv som får definere dette, det er alltid noen forståsegpåere utenfra som stempler prestasjonen som innafor eller utafor.
Ideen om en “sang-fasit” vil jeg gjerne utfordre i 2018, og anbefaler deg å gjøre det samme. Om du som kjenner at en bestemt melodi eller tekst snakker til deg, om den synger for deg i hodet (selv uten headset), om du ser for deg å åpne munnen din og nettopp denne sangen kommer ut – hvorfor skal du være bundet av måten en annen person har sunget den på? Etter min mening er det et voldsomt overskudd av synsing, og et tragisk underskudd av aktiv lytting, i både klassisk- og populærmusikk. Normene avgjør hvordan vi hører det som presenteres. En ullen idé om en evig, ukrenkelig og allmenngyldig tolkning ødelegger for at din versjon, det du hører og ønsker å formidle med sangen, kan komme fram.
Er det vanskelig å høre for seg hva jeg mener, kan jeg anbefale Susanna Wallumrøds coverlåter (“Love will tear us apart” og “Jolene” er mine favoritter). Tori Amos har også et helt album med covere, som er helt fantastisk sammenliknet med originalene (du kan lese mer om konseptet hennes her – det er verdt en studie!). Et klassisk-musikk eksempel jeg kan nevne, er Barbara Hendricks’ plate “Negro spirituals”. Den er riktignok fra 1983, og personlig liker jeg den ikke. Men det er ikke relevant hva jeg syns. Har Hendricks eierskap til denne musikken? Ja. Beveger hun seg utenfor sin klassiske komfortsone? Ja, i alle fall delvis. Ble prosjektet til glede for noen? I høyeste grad, selv om jeg helst ville hørt disse låtene med Oleta Adams eller Mahalia Jackson (som begge er gospelsangere). Kudos til Barbara for å synge det hun selv vil, slik hun selv vil!
Hva med å ta sjansen på å rense ut ørene til lytterne? Helst skulle de klart det selv, men om de aldri blir konfrontert med en annen sound, et kontrasterende lydbilde, kanskje de velger å stå fast i det “gode, gamle”? Våg å stille spørsmål ved om det gamle er så innmari “godt”! Hva med å prøve ut den fraseringen, det alternative akkompagnementet, den tekst-meningen du tilfeldigvis har i deg – og se om den kommuniserer med noen? Mulig at en audition-jury ikke er de første til å omfavne noe du eksperimenterer med, men prøv ut uttrykket ditt på noen andre i stedet. Jeg skal fortelle deg en hemmelighet: Juryer sitter nemlig heller ikke på fasiten. De kan ikke gi noe objektivt svar på om din smak er god eller dårlig!
Jeg lærte noe fantastisk av en operasanger jeg jobbet med for ti år siden. Han hadde studert skuespill som fag – det hadde ikke jeg. Flere ganger prøvde jeg å endre et stykke vi skrev sammen, og argumenterte at “det er ikke logisk, det blir ikke troverdig”. Han så meg rolig inn i øynene og sa: “Hvis DU tror på det, vil publikum gjøre det samme”. Og det gjorde de.
Hva med å la 2018 bli året du tar fram hjertebarna dine og lar deg selv få synge akkurat nøyaktig det du har mest lyst til..? For min del er årets første arbeidsoppgave å plukke ut repertoar til en solokonsert i mars. Gjett om jeg kommer til å velge sanger som får hjertet til å banke raskere? Gjett om jeg legger fra meg de sangene som noen andre har sagt “passer til meg”, men som bare føles som mas og kjas? Lett!
Livet – og året – er for kort til å ikke synge det som gir gjenklang i hjertet. Gledelig 2018!
