Enten du er hobby- eller profesjonell sanger, kan det være lett å miste tak i grunnen til at du begynte å synge. Så snart sangtimer blir aktuelt, og/eller du begynner å øve på egen hånd, kan ønsket om forbedring bli så stort at gleden ved å lage musikk forsvinner. Som sanglærer er dette den store blindsonen – du vet, som når man kjører bil og må sjekke alle vinklene før man svinger: Ikke la prestasjonen, selve ytelsen bli det viktigste. La leken og nytelsen, i musikkens elementer og den kroppslige opplevelsen av å synge, stå i sentrum.
Da jeg studerte pedagogikk for snart tjue år siden, husker jeg at vi leste om en didaktisk metode der lærerne bruker 95% av tiden på det elevene er sterke på, og kun 5% på det som er svakt eller bør forbedres. Hva den heter, har jeg glemt for lengst (og Google finner den ikke for meg – gi meg et tips om du vet hva jeg mener!). Jeg husker best fascinasjonen over resultatene: Elevene som fikk veiledning i å forsterke allerede sterke sider, kom mye lenger på kortere tid enn elevgruppene som jobbet med å fokusere på feil og mangler.
Likevel går jeg stadig i fella som lærer. Tanketoget kan sammenfattes i én setning: “Hvis eleven min skal få noe ut av denne timen, må jeg sørge for å gi vedkommende konkret tilbakemelding på hva han/hun kan jobbe med for å forbedre resultatene”. Har jeg spurt eleven min om det er dét han/hun kommer for å få? Som oftest ikke. Det er så innarbeid og innforstått at avtalen mellom lærer og elev handler om riktig input fra den første, for å få riktig output fra den andre. I virkeligheten er det jo samspillet som teller, og det kan begge parter lære av.
Det morsomme er at når jeg er eleven, i møte med en annen sanglærer, oppfatter jeg ikke det positive de har å si. Jeg står og tripper mens jeg venter på et “men”: “Men du må gjøre noe med dynamikken”, “Men tekstformidlingen er uklar”. Det er noe i meg, i oss som synger, som forventer kritikk – endatil oppsøker kritikk, fordi vi så inderlig gjerne vil prestere og perfeksjonere. Hvor har vi det fra at den sangen vi leverer i dag, har mindre verdi hvis vi ikke prøver å forbedre den i morgen?
Jeg blir inspirert til å omskrive et blogginnlegg av en kollega, Peter Jacobson. Han driver en online sangskole og blogg ved navn “Total Vocal Freedom”. Jeg har fått hans tillatelse til å oversette til norsk alt jeg føler er relevant for oss norske sangere, og denne posten er i høyeste grad dét. 6 måter å nyte mer av din egen sang, heter den, og du finner originalen her. En Norge-tilpasset, Maria-filtrert versjon kommer under.
Med inspirasjon fra den didaktiske “fôr-det-sterke-sult-det-svake”-modellen: Punkt 1 er å anerkjenne dine musikalske styrker (pluss dine personlige sterke egenskaper).
Som jeg nevnte, er det fort gjort å ramse opp sine mangler: “Hvis jeg bare kunne treffe tonene…” eller “Om jeg bare klarte å synge i samme register hele veien…”. Noen føler for å sammenlikne seg med andre sangere, selv om de vet det er fullstendig uproduktivt og irrelevant. Andre klarer ikke å bli kvitt kritiske utsagn de har fått høre, som nå ligger inni øret deres og gjentar slemme anklager om at “rytmesansen din er elendig” eller “du er ikke akkurat noe stort sangtalent, du, da”.
Hva med å stille seg selv noen spørsmål med et annet fortegn? “Hva kan jeg allerede?”, “Hva fungerer godt med stemmen min og sangene jeg synger akkurat nå?”, “Hvilke trekk har utviklet seg i meg i det siste?”. Lag en liste. En fysisk en, aller helst, gjerne på papir, håndskrevet med penn. Forskning antyder nemlig at håndskrift gjør det lettere å huske det skrevne over tid…! Øv på å stoppe i øvinga, når du kjenner at du blir motløs, eller stemmene innvendig sammenlikner og kritiserer deg. Lukk øynene, og skift perspektiv: I stedet for å ønske deg det du ikke har (akkurat nå), sett pris på og ha lyst til bruke de egenskapene du allerede eier.
Punkt 2: Let etter gleden, nytelsen, ekstasen.
Dette involverer å spørre seg selv, etter at man har sunget – kort eller langt, på øving eller konsert: “Hva nøt jeg av det jeg nettopp gjorde?”, “Hvordan fikk jeg glede av musikken og min egen stemme?”
Peter forteller en historie om en student som sang på en masterclass han holdt. Stemmen var skjønn og forsamlingen ble beveget av framføringen, men de kunne se på sangeren at hun selv ikke var fornøyd. Det var en skjevhet i hennes egen oppfattelse av prestasjonen, hun hørte feil og mangler som ikke var der. Før neste forsøk ba Peter henne om å lete fram alle gode grunner til å kose seg med sangen, og la alle positive inntrykk få plass i bevisstheten. Denne gangen rørte hun publikum til tårer – og selv fikk hun en helt annen opplevelse av tilfredshet med uttrykket. Hun nådde fram til tilhørerne når hun begynte å synge for sin egen tilfredsstillelse.
Hvordan skal du som leser dette, klare det samme? Sannheten er at det er umulig å glede seg over noe hvis man ikke er til stede i øyeblikket. Om vi stadig leter etter det neste, beste resultatet, har vi ingen mulighet til å ta inn det som skjer her og nå. Jeg, for eksempel, har aktivt unnlatt å nyte noe som helst ved mine egne konserter – i årevis! Med å være knallhard mot meg selv og plukke ut feil på feil med pinsett (ofte mens jeg fremdeles står på scenen og synger), har jeg effektivt unngått å føle en eneste positiv følelse, langt mindre nyte min egen musisering.
Hvis publikummet mitt hadde visst hvor smertefullt det har vært å synge for dem, hadde de ikke skjønt noen ting. “Du som har så vakker stemme…” sier de ofte. “Vel, det kan dere synes. Jeg har ikke lov”, har jeg tenkt. Men hvorfor? Hvem har sagt at jeg ikke får glede meg over min vakre stemme, samme hvor dårlig italiensk uttale jeg har eller hvor redd jeg er for å ikke lykkes med topptonen? For en løgn! Både du og jeg skylder oss selv, hverandre og eventuelle tilhørere å virkelig ta inn over oss og nyte vårt unike bidrag til kunst, kreativitet og skjønnhet på denne stakkars planeten. Punktum.
Punkt 3: Finn ut den egentlige grunnen til at du synger.
Her har vi et komplisert spørsmål, som kan være både praktisk og filosofisk vanskelig å ta stilling til. Det er bare for mange rundt oss som har gitt oss sine grunner til at vi skal synge – jeg snakker om lærere, foreldre, partnere, venner, kolleger, agenter/managere, potensielle arbeidsgivere, konkurransejuryer, you name it. Med så mange stemmer, hvordan kan man forvente at du skal kunne høre din egen?
Peter foreslår et par metoder du kan bruke for å tune ut støyen fra resten av verden, og få tilgang til ditt indre svar på punkt 3.
Taktikk nummer 1: Spør deg selv hvordan det ville føles å aldri kunne synge mer. Prøv å visualisere det, hvordan du lar være å gå på øvingsrommet, hva du vil bruke tiden på i stedet, hvor du vil være og hvem du vil være sammen med om du ikke skal “networke” mer. Noen sier at det oppleves som når et barn mister favorittleketøyet, eller som en amputasjon, å miste en del av seg selv. Såpass kraftige, spontane reaksjoner er klare hint om at vedkommende faktisk har en indre trang til å synge – som man kan øve opp evnen til å lytte til.
Det er forresten helt i orden om det kjennes som en lettelse aldri å skulle synge mer. Ikke få panikk! Det betyr ikke nødvendigvis at du skal sette deg ned og holde kjeft heretter. Det kan være et kraftfullt signal om hvor sliten du er av å synge på andres premisser, heller enn et tegn på at du ikke har indre motivasjon. For å ta meg selv som eksempel igjen: Jeg har tillatt meg å slippe å synge de to siste årene. Nå, i slutten av desember, begynte det å føles som om lysten er på vei tilbake. “Å miste leketøyet” en stund har vært utrolig sunt for meg.
Taktikk nummer 2: Grav i fortiden etter positive sangerfaringer. Still deg selv følgende spørsmål:
- hvilke typer sangsettinger har du likt å være med på tidligere? Er det å synge solo, synge i kor, synge karaoke? Liker du best høytidelige konserter, mer uformelle – eller kanskje du husker en gang du sang for kun dine egne ører?
- nøyaktig hvilke elementer av settingen har du likt? Er det store scener eller kirker? Er det intimkonserter i mørke lokaler? Hvilket type repertoar har gitt deg mest å framføre? Hvordan har stemningen vært? Hva har du tatt med deg videre fra opplevelsen?
- Og til sist – hvordan kan du gå inn for å oppleve disse kvalitetene igjen?
Nøkkelen til å finne framtidig sangglede kan ligge i å følge tråden fra den gleden du har opplevd tidligere..!
Punkt 4: Du må eie din kunstneriske lidenskap (og kanskje være villig til å kjempe for den).
Har du noen gang hørt anklager om at kunstnere er egoistiske? Det kan være politiske krefter som ønsker å spare penger ved å kutte i kulturbudsjettet. Familiemedlemmer kan gi uttrykk for at de syns man må ofre visse ambisjoner og interesser når man får barn. Det er også vanlig å gå rundt med en underbevisst skyldfølelse over å stikke seg fram. Særlig i Norge hvor man helst skal passe inn i stedet for å stå ut, kan sosiale og kulturelle normer påvirke folk til å føle seg selvopptatte og selvforherligende om man “går for drømmen”. Selv som hobbymusiker kan man kjenne konflikten mellom å ønske å bli bedt om å synge solo i koret, og redselen for å bli dømt av koristene. (Tenk om man i tillegg er så frekk å ikke vente på å bli valgt, men simpelthen spør om å få soloen?! Fysj og fy for en arroganse!)
Det kan virke som det gir mening å beskytte seg selv ved å moderere drømmene sine. Det kan fremstå som om hensynet til familie, til sitt gode navn og rykte, til samholdet i koret/kollegiet, er så viktig at man bare bør pakke ned stormannsgalskapen. Jeg skal ikke si at en slik vurdering er feil – det kan du bare svare på selv, når du står midt oppi det. Det jeg kan si med stor grad av sikkerhet, er: Å gå på kompromiss med lengselen etter å uttrykke sitt indre; sitt egentlige, skapende jeg, er dypt skadelig.
Hvis du stadig velger å sette andre forhold foran ditt eget forhold til musikken, kunsten, dansen og leken i deg, vil du aldri bli fri og du vil aldri fullt ut nyte å synge. Det er mulig å argumentere for at det er Uegoistisk å slippe til de kreative kreftene og la dem fylle livet – fordi verden trenger mer av det du har å by på, både i form av musikk og kommunikasjon, og i form av at du velger å leve som et helt og sant menneske.
Punkt 5: Oppdatér identiteten din.
Har du noen gang følt deg som en liksom-sanger? Frykter du at noen snart vil avsløre deg? Redselen for å bli stemplet som falsk eller uverdig, er så utbredt at det er for et fenomen å regne. Jeg kjenner flere med sangutdannelse som ikke vil tituleres “sanger”, av respekt for det merkelappen angivelig krever av dem. Må man tjene penger på å synge for å kunne være en sanger? Må hele inntekten være sanghonorar, i så fall? Eventuelt hvor mange prosent? Er man en sanger om man synger 200 konserter i året, men ikke får betalt?
For meg er det latterlig å skulle sette opp kriterier for å ha noe så naturlig som sang i identiteten sin. Jada, profesjonelle, utdannede sangere er sangere. Musikkstudenter kan være sangere, også om de har et annet hovedinstrument. Hvis du synger i kor, og kun som korist, er du en sanger. Om du bare synger med YouTube-videoer bak en lukket soveromsdør, er du også en sanger.
Du trenger ikke å si det til noen andre hvis du ikke vil, men jeg ville begynt å innarbeide “sanger”-begrepet i identiteten min først som sist. Det har mye å si for hvordan du behandler denne delen av deg selv. Peter foreslår at du repeterer noen setninger for deg selv. Jeg legger til for egen regning at jeg syns du skal skrive dem ned og henge dem på baderomsspeilet, sånn at du ser dem ofte og blir påmint om at:
- Jeg synger, derfor er jeg en ekte sanger.
- Stemmen min er unik, og det er rom for at den skal høres her i verden.
- At jeg synger, gjør verden til et bedre sted, og meg til en bedre versjon av meg selv.
- Jeg fortjener å nyte min egen sang og min egen stemme.
Repetér til det føles sant, riktig og godt. Ikke bry deg om at det kan kjennes helt motsatt i starten. Stol på meg inntil videre! At du synger, er kun godt for verden. At du passer på å nyte det, er kun godt for deg. Du kommer snart til å merke effekten.
God helg!
