Tidlig denne uka var jeg på heimplassen min, Stokmarknes i Vesterålen, og underviste der. De siste fem årene har jeg kommet i kontakt med mange forskjellige typer mennesker i distriktet, som vil lære mer om sang og utvikle stemmene sine, de også. Lærere, viseklubbledere, kordirigenter, solister og korister, håpefulle singer/songwriters og profesjonelle talere har vært innom i løpet av årene – og mange som har stor interesse for, og en finger med i kulturlivet i området. Hvem sier at man skal gå glipp av å bruke stemmen, bare fordi man ikke bor i en by med sangtilbud til voksne..?
Ofte har jeg fått låne kulturskolens lokaler, og der kjenner jeg også et snev av nostalgi – siden det var der jeg lærte mine første skalaer på orgel og piano. Men denne gangen holdt undervisningen til i det gode, gamle menighetshuset. Der har jeg i enda større grad tråkket ned dørstokkene. Minnene har formelig stått i kø disse dagene:
Som første- og andreklassing var jeg på menighetshuset hver dag mens skolefritidsordningen leide lokalene. Det er mye jeg husker derfra, men historien om mitt aller-aller første solistoppdrag som syvåring er kanskje mest spesielt. Jeg skulle synge tredjeverset på “Det lyser i stille grender”, og generalprøven hadde gått så fint. Så kom konsertkvelden – og til min forskrekkelse sang jeg: “Der lå han med hø-y til pu-te, og græt på si ri-nge se-ng…” Alle de lange tonene hadde en stopp i seg, lyden nektet å komme ut. Jeg kom meg igjennom verset, men var utrøstelig etterpå. Noen av de voksne, langt bak i lokalet, hadde ledd av meg. Det var tungt å svelge.
Jeg husker at jeg hadde min første deltidsjobb i menighetshuset som elleveåring. Da vasket jeg hele huset for 70 kroner timen, annenhver uke, og sang meg igjennom oppgavene. Én gang kom pappa for å hente meg, og han trodde han hørte Sissel Kyrkjebø på radio fra damedoen – det viste seg å være yours truly (riktignok med god hjelp av baderomsakustikk). Det var kanskje en av de første gangene jeg følte at jeg hadde noe spesielt ved stemmen min, noe vakkert. Jeg svarte ikke så mye, men følte meg varm og stolt – i all hemmelighet.
Jeg husker lange timer ved pianoet i storsalen som tretten-fjorten-åring, etter skoletid tre ganger i uka, med iskalde fingre og tresmak bak av pianokraken. Men øves måtte det – når jeg nå en gang hadde byttet fra orgel til piano, uten å ha mitt eget instrument. Det var ikke så gøy å øve notespilling… Mariah Carey-låter på gehør passet meg adskillig bedre. Det var ikke mye den gang som tydet på at Carey skulle bli byttet med Callas bare to-tre år senere, da jeg begynte på videregående…! Jeg tar meg selv i å bruke visse innlærte fraser fra den tiden, når jeg synger pop med elevene i dag.
Nå for tiden står folkehøgskolens gamle flygel i storsalen, og jeg kjenner en gammel, dyp glede hver gang jeg setter meg til tangentene på det instrumentet. Det er tross alt flygelet som jeg sang “The Rose” med bestevenninnen Nomi som akkompagnatør, der jeg hamret ned Bon Jovis “Dry County” innimellom hardnakkede forsøk på Måneskinnssonaten – når ingen andre pianister var i nærheten, så klart. Jeg må le når jeg tenker på julesangene vi omarrangerte på min første bandjobb som sekstenåring. Vi spilte blant annet “Mitt hjerte alltid vanker” som reggae-låt. IKKE be meg om å gjøre det igjen noen gang!
Etter hvert kjøpte jeg piano selv og deltidsjobben ble forskjellige sommerjobber, men jeg har også voksne minner fra menighetshuset. Min første jul som sangstudent ble jeg bedt om å synge “O helga natt” på julaften. Det var stappfullt av folk, og den tostrøkne B’en på topp ville nok passet bedre under mønet i kirka enn de flate betongbjelkene på et syttitalls forsamlingshus. Den lille jenta på fire år som holdt fingrene i ørene og gråt, har jeg siden hatt som elev – jeg tror hørselen hennes er intakt fremdeles..!
Nå for tiden er det andre som har førstegangs musikkopplevelser på menighetshuset, og jeg føler meg privilegert å få være med på dem. Elevene kommer med sangene de elsker, med uttrykksbehov som ikke er så lett å få oppfylt på en liten plass med en travel hverdag. Noen kommer med hjertet utenpå kroppen, noen kommer med kropper som forteller om Livet med stor L, og jeg lytter etter beste evne – til historier, muskler og stemmeklanger. Det er utrolig givende og spennende å få jobbe så tett på mennesker, å bli vist så stor tillit.
Er det ikke fascinerende at vi alle har slike steder og hendelser som har inspirert oss? Ikke alle har valgt lidenskapen som levevei, men jeg tror alle har noe de brenner for, som de har kjerneminner fra i barndom eller tidlig ungdom, og som vil bety mye for dem både nå og siden. Jeg håper at de som tar timer med meg, skal få nok input til å holde sin indre flamme levende fra møte til møte. Og så håper jeg at du bruker noe av tida i påska til din! Enten det er skigåing, modellfly, gamle filmer eller for eksempel musikk som inspirerer deg.
Riktig god påske 🙂
