Denne uka deler jeg litt mer i detalj om den mentale siden av det å synge. På Facebook og Instagram presenterte jeg dere for Elin-Marie Christensen, som driver Musician’s First Aid. På ulike arenaer hjelper hun musikere på alle nivå å spille bedre ved å utforske, leke og mestre kontakten mellom kropp, sinn og instrument. Hun har laget et nettkurs som tar for seg hvordan man kan øve mer effektivt ved å snu på holdningen til øving. Høres det spennende ut? Sjekk ut siden og kurset hennes her.
Elin er en av flere som har hjulpet meg med min egen prestasjonsangst, som noen av dere har sett meg poste litt om i sommer – med vekt på “litt”. Det var ganske mye planlagt stoff som ikke nådde ut til dere i juni og juli, rundt den omtalte konserten jeg holdt med Eivind Kandal og Patricia Manwaring på Melbu.
Jeg hadde lyst til å vise hvordan jeg jobber og dele hvilke verktøy som kan være nyttige i forkant av en liten-til-medium-størrelse konsertproduksjon. Det skulle komme video fra sangtime med Mona Julsrud og første øving med Eivind og Pat. Jeg hadde tenkt å poste bilder av meg på benken til akupunktør Dag Neergård med akupunktur-nåler i hals og kjeve, og ikke minst en liten live-sending på Facebook midt i konserten, så de mest ihuga fansene kunne få smake på stemningen. Dessverre reagerte nervesystemet mitt som om det gjaldt liv eller død. Fallhøyden ble for stor og jeg måtte “safe” – ellers føltes det som om jeg ikke kom til å klare å gjennomføre.
For alle dere som synger store, viktige produksjoner på internasjonale scener kan det nok fortone seg komisk. I distriktet? Med bestevennene dine? Mens publikum drikker vin og slarver med naboen? Gi deg. Det er ikke akkurat debut i opera-helligdommen Bayreuth vi snakker om. (Cheers til Lise, som har gjort nettopp dét i sommer, og Elisabeth og Jens Erik som skal dit neste år!)
Men noen av dere der oppe på toppen vet også hva jeg snakker om: At det ikke handler om hvem som ser på deg, men at du er synlig og stiller deg lagelig til for kritikk. At kunstformen opera krever en koordinasjon og kontroll som er sårbar, samme hvor du synger. Og at korthuset føles som det kan falle av et nys – bokstavelig talt.
Nå gikk det bra til slutt, da! Jeg sang hele programmet på noenlunde stødige bein (siden jeg var lur og tok på meg flate sko), Eivind var herlig fri i dressuren og vi lo oss igjennom konferansier-delene samtidig som operanumrene var dønn seriøse. (Nesten) alle topptonene satt som de skulle, kommunikasjon og samspill fikk sitte i førersetet, og publikum var åpenbart mer enn fornøyde – som de pleier.
Likevel gråt jeg i to dager etterpå.
Jeg gråt av lettelse. Av skuffelse. Av alt jeg hadde lyst å få til, men ikke greide. Av at jeg trengte noter, fordi hjernen min nektet å huske alt. Av at jeg måtte synge med briller for å lese notene. Av artiklene i lokalpressen. Av bildene. Av komplimentene og kritikken. Av de som kom, helt uventet, for å høre på. Av de jeg skulle ønske hadde vært der. Men mest av alt; at stemmen min er skjønnere nå enn noen gang tidligere – og det kostet likevel så mye å bruke den, at jeg trodde jeg ikke ville orke det igjen.
Dette er nå to måneder siden, og jeg begynner å kjenne at det var falsk alarm. Muligens kan jeg allerede ha en mikroskopisk lyst til å planlegge en konsert igjen. Jeg har sunget på masterclass og hatt et par egenøvinger i studio, funnet fram nytt repertoar og laget spilleliste, endatil spurt tentative samarbeidspartnere og arrangører – riktignok om en ikke-spesifisert dato et stykke inn i fremtiden. Skjønt, jeg vet at det kommer til å koste neste gang også, samme hvor lenge jeg utsetter det. Forskjellen er at i ettertid er det verdt det – selv om det føles som innvendig borgerkrig, galskap og selvmord mens det står på.
***
Hvis du vil lese mer om forhistorien til konserten (og hvordan jeg har tatt meg gjennom tjue år som utøvende sanger med prestasjonsangst i bagasjen), finner du et dybdeintervju med Vesteraalens Avis fra august 2019 her.
