Kan du se på disse kvinnene hvem som synger mørkest og lysest? Hvem tror du synger sterkest og svakest? Hva med hurtige, trillende løp og lange, utholdte toner? Er det topptonene eller den fulle rekkevidden som avgjør hvilken type stemme man har?
Spørsmålene rundt identifisering av stemmetype er både mange og følelsesladde, og å diskutere alle aspektene i løpet av et skarve blogginnlegg er ikke et oppnåelig mål. Jeg tenker i første omgang å gi dere noen knagger, og jeg begynner på scratch for at amatørene forhåpentligvis kan få like mye ut av det som proffene.
Når jeg sier at det kan være et følsomt tema, tenker jeg på at det er mange sangere som har en stor del av sin identitet i hvilket stemmefag de synger. Husk at du trenger ikke å trekke i tvil noe som helst på bakgrunn av det jeg skriver..! Kanskje du heller vil bli lettet over å høre at det er færre vanntette skott enn du tror.
Det første først: Stemmefagene er flere enn fire, i hvert fall i klassisk tradisjon. Mange tenker at man er født med en sopran-, alt-, tenor- eller basstemme, og at sangpedagogens første oppgave er å finne ut hvilken av dem man “er”. Så enkelt er det ikke..! Stemmemusklene kan trenes, og det er ofte tvil om hvor man vil passe best inn – samme hvor erfaren sangpedagogen er.
Tyskerne (hvem andre?) har oppfunnet et system med sju typer sopraner, barytoner og basser, og fem typer alter og tenorer – les mer om det her. Det vi kort kan si, er at kvalifiseringen til hvert fag baserer seg på hvor høye og dype toner man kan lage, hvor registerbrudd oppstår, timbre (kan oversettes med klang) og talent for tempo, elastikk, legato, bærekraft etc.
Jeg føler det er viktig å belyse at stemmefag er en (til dels) kunstig inndeling av vokalt talent, med ganske utflytende grenser mellom båsene. Du er ikke først og fremst en koloratursopran eller en karaktertenor. Dine sanglige egenskaper blir sortert på denne måten av praktiske årsaker. Stemmen din har en rekke karakteristika som gir en unik “voiceprint” – på samme måte som netthinnen i øyet eller fingeravtrykkene dine er særegne for deg – der noen trekk peker mot étt fag, og andre kanskje peker mot et annet.
I svært mange tilfeller blir det en smakssak og et valg hvor du lander. Om du er korsanger, vil kanskje valget tas for deg av hensyn til behovene i koret og smaken til kordirigenten. Hvis du er på vei mot en profesjonell karriere, er det ofte salgbarheten din som en vare i sangmarkedet, som avgjør.
La oss ta korprøvesang først: En kordirigent vil lytte etter hvilke overtoner som klinger i stemmen din og plassere deg der din unike farge vil bidra mest til å forme korklangen. Med i regnestykket tar han/hun også hvor mye bærekraft du har og hvilken del av registeret du har naturlig anlegg for å høres i. Det er vanlig å tro at dirigenter og pedagoger plasserer folk utifra hvor høyt og lavt de kommer, altså yttergrensene i stemmen. Kommer du høyt, er du sopran eller tenor. Har du vansker med å nå de høyeste tonene og i tillegg får god lyd i bunnen, er du alt eller bass. Men hva så med alle som har både høye og dype toner tilgjengelig?
Det er ikke uvanlig for både menn og kvinner å ha stort register, gjerne fire+ oktaver for menn og tre for kvinner. Hvordan bestemmer man stemmetype hvis sangeren kan synge hvilke toner som helst? Her kommer vi inn på begrepet tessitura, som betyr “tekstur” på italiensk. Det kan forstås som det området av registeret som er mest komfortabelt, der stemmen oppnår sin mest karakteristiske klangfarge. Ofte er det snakk om fire-fem skalatoner der stemmemaskinen virkelig spinner i toppgir..!
Når tessitura brukes om en sang eller arie, betegner det hvor hovedmengden av tonene ligger – altså hvilke frekvenser du må synge flest ganger, i motsetning til ytterpunktene, som du kanskje bare såvidt skal pipe eller brumme en gang eller to. Det gir adskillig mer mening å la en stemme synge mest der den fungerer best, ikke sant?
I profesjonell sangutdanning kan det ta litt tid for en sangpedagog å finne ut hvor en students ultimate kremtoner ligger. Instrumentet skal bygges, trenes og strekkes, og det er vanlig å prøve seg på litt av hvert før man til sist kjenner seg hjemme i en merkelapp. Det er til og med vanlig å bytte merkelapp flere ganger i løpet av en karriere, ettersom kroppen og strupen utvikler seg og endres – og det er oftest et gode. Å skifte repertoar holder gjerne musikaliteten frisk og gir nye utfordringer.
Jeg skulle ønske at dette ble formidlet litt tydeligere i starten av undervisningsforløpet, nettopp fordi så mye blod, svette og tårer går med til å finne ut “hva man er”. Det er mye viktigere å gjøre seg kjent med sin egen musikalitet, hvilket tempo stemmen liker å bevege seg i, hvordan pusten fungerer i forskjellige fraselengder, eller hvilke dynamiske forskjeller man har å leke seg med – for å nevne noe. Ens eget særpreg burde bety mye, mye mer enn hvilken boks man sorterer i.
Jeg ser mer og mer på stemmefag som en salgs-gimmick. Den viktigste funksjonen med å ha et, er å få jobb! Om du kan finne et auditionrepertoar som kommuniserer det følgende til juryer og kommisjoner: “Dette mener jeg at jeg kan synge når- og hvorsomhelst”, “Dere kan forvente disse bestemte styrkene og svakhetene i stemmen min”, “Dere kan tjene penger på å bruke meg som ____”, er det lettere å få en fot innenfor hos agenter og castingfolk.
Diverse operaroller og kirkemusikalske verk er sortert for hver av de av 31 tyske fagene, og du bør markedsføre deg som kapabel til å synge maksimalt to-tre av dem, for å bli tatt alvorlig. Det vil si at du velger repertoar etter hvilket fag du har mest sjanse for å få jobb i. I Skandinavia er vi litt mindre rigide enn i Tyskland, men skal du prøvesynge sør for København, er du pent nødt til å ha orden i sysakene.
Mange (inkludert meg) har oppfattet denne rigide tilnærmingen som en tvangstrøye, men det er mulig å lette arbeidet for seg selv med å spille etter reglene. Det krever at man har et smart og oversiktlig forhold til sine begavelser, så man kan vise fram det mest tiltrekkende man har å by på. Å tenke på stemmefaget sitt som en identitet, som “meg”, gjør det vanskelig å ha en sunn distanse til evnene sine og jobbmarkedet. De jeg kjenner som gjør det best der ute, har perfeksjonert seg i å tenke: “Stemmen min er ikke meg. Den er et instrument med et gitt sett av egenskaper, og for tiden er dette repertoaret mest salgbart for meg.”
Nuvel. Så langt har jeg kun skrevet om auditive – hørbare – kriterier for å plasseres i et eller annet repertoar som passer. Men introduksjonen til artikkelen var jo om man kunne SE på jentene hva de synger. Fins det visuelle tegn til hvilket stemmefag man kan ha anlegg for?
Svaret er ja – selv om jeg aldri ville brukt et foto for å se etter signaler..! Det finnes som oftest noen hint til stemmekvaliteten gjemt i kroppen til en person, men det er langt fra en eksakt vitenskap. Naturen kommer stadig med en finte, og ettersom selve instrumentet ligger godt beskyttet inni strupehodet, kan vi ikke vite noe med sikkerhet før vi har hørt lyden. Det er likevel mulig å komme med “an educated guess” ved å observere fire ytre trekk (men vær klar for å ta feil med jevne mellomrom..!). De fire er muskeltype, kroppshøyde, strupehodestørrelse og halslengde.
Litt basic anatomi: Lydkilden i sang er stemmeleppene (også kalt “stemmebånd”, men siden de likner mest på to underlepper foretrekker jeg “stemmelepper”). De er to små muskler som svinger mot hverandre og lager vibrasjoner i luften på utpust. Disse to musklene jobber sammen med andre ganske små muskler rundt strupehodet og luftrøret, for å lage ulike tonehøyder og lydkvaliteter.
Det er fire faktorer som avgjør hvilken frekvens som kommer ut: Lengden og tykkelsen på stemmeleppene, samt spenningen og kompresjonen i selve stemmeleppene og mikromusklene rundt. (Dette forklarer jeg nøyere på kurs i stemmefysiologi og anatomi, det er nemlig vanskelig å illustrere skriftlig..! Nye kurs kommer nærmere sommeren, send meg en mail om du er interessert.)
I tillegg er det én faktor som du ikke kan kontrollere selv: Hvilken muskeltype du er født med. Alle har overskudd av den ene av to sorter muskelfibre: Korte, spenstige, eksplosive muskler, eller lange, seige, utholdende. Tenk på hva du liker å trene – er du en langdistanseløper eller en sprinter? Er du kjapp i bevegelsene og reaksjonsevnen, men mister utholdenheten fort; eller er det motsatt? Svarene her er gode indikasjoner på hvilken muskeltype du har mest av.
Er du i tvil, lån meg underarmen din, og jeg skal fort finne ut av det! Kjennes det hardt og spenstig ut når jeg trykker litt, er du eksplosiv, kjennes det mykt og elastisk er du utholdende. Stemmen din har akkurat samme muskelfibersammensetning som resten av deg. Eksplosive typer har ofte mer og sterkere lyd, men mindre egalitet og smidighet (for eksempel til koloratur eller ornamenter). Elastiske typer har mykere lyd og lavere naturlig kompresjon, men lettere registeroverganger og godt strekk i stemmen.
Dette ser også ut til å henge sammen med kroppshøyde, i alle fall i mer enn seksti-sytti prosent av tilfellene: Høye mennesker har oftere lange, slanke muskler; lavere personer er oftere spenstige, kjappe muskelbunter. (Hvis du lurer på hvordan det ligger an med kroppsbredden, har jeg allerede konkludert med at mengden fett har lite og ingenting med stemmens kvaliteter å gjøre. Mer om det her.)
I tillegg til muskeltype, mener enkelte kilder at strupehodets størrelse kan si noe om stemmekvaliteten. Bruskenes omkrets antyder muligens noe om størrelsen på stemmeleppene. En stor skjoldbrusk kan bety at det ligger tykke muskler som vibrerer med tilsvarende tykk masse når luften går igjennom, som igjen gir en kraftig, bærende lyd. En mindre skjoldbrusk antas å ha noe mindre muskelmasse innvendig, og dermed ha mindre tykkelse ved lyddannelsen – som potensielt lager en mykere, mildere lyd. Vi vet likevel ikke nok til å si at dette er en regel. Her må det forskning til!
Litt basic akustikk mens vi er i gang: Vet du at lange strenger lager dypere toner og korte strenger lager høyere? Det samme gjelder akustiske rør. Tenk deg forskjellen på en trompet og en trombone, eller en piccolofløyte mot en tverrfløyte: Selv om det er vibrasjonen i leppene som setter an tonen, er rørlengden avgjørende for hvilken tonehøyde som kommer ut.
Slik er det også i sang; en kortere hals gir et kortere rør, mens en lenger hals forlenger røret. Og selv om stemmen er et blåseinstrument, tenker vi oss at den fungerer som en streng, som kan bli lenger eller kortere – men også har en medfødt lengde, et utgangspunkt. Dette betyr at om du har et lite og/eller smalt strupehode plassert litt høyt i halsen, har du gjerne en lysere stemme enn én som har et bredt og stort strupehode – spesielt om det er en mann med adamseplet litt lenger ned i luftrøret.
Kanskje du har lagt merke til at du kan flytte strupehodet ditt opp og ned, og at du får ulik lyd avhengig av hvor du har det? Det kommer av ulike sett med muskler på utsiden av halsen, som hjelper til med å heve strupehodet opp mot haken, eller senke det ned mot brystbeinet. Det er fullt mulig å bruke disse til å manipulere tonehøyden, men generelt anbefales det å la strupehodet være så mye i ro som mulig – rett og slett for å unngå å lage spenninger som ikke slipper igjen. Musklene inne i strupehodet kan fint lage de tonene vi trenger på egen hånd, uten hjelp fra de ytre – og det gir også best stemmehelse på sikt.
***
Er du fremdeles med meg, kjære korsanger? Enn du, popsanger? Det ble mye klassisk proff-gnål i dette blogginnlegget, beklager det. Etter denne teksten kunne hvem som helst få lyst til å skifte over til en sjanger der man gir blaffen i høyde og dybde, så lenge man har et særpreg..! De anatomiske fakta som står her gjelder selvsagt også for andre sjangre, selv om det er mye mindre interessant om sangeren er tenor eller bass når man synger jazz eller rock. Da skal det helst bare funke. Det er jo også mitt aller, aller viktigste poeng her: Så lenge stemmen din funker, er det i prinsippet det samme hvilket fag du selger deg som.
Spesielt i korsammenheng har jeg opplevd at folk tror det er viktigere, finere og bedre å være førstesopran eller førstetenor, fordi det er “vanskeligere” og man er “flinkere” hvis man kan nå de høyeste tonene. Enkelte sangere har blitt helt fortvilte ved å bli bedt om å bytte til mezzosopran, og noen slutter til og med å synge i sorg over å ha blitt “dårligere”.
Om du ikke tar med deg noe som helst annet i dag, ta med deg dette: Alle stemmetyper har sine vanskelige områder, og alle kan være flinke – uansett hvor høyt eller lavt de synger. Alle stemmetyper har repertoar som de andre misunner dem. Alle stemmetyper har lik verdi, enten du er korist eller solist. Hva instrumentet heter, er uvesentlig. Hvordan du bruker det du har fått utlevert, er ALT.
Ønsker deg en deilig sang-uke!
