Kjenner du til uttrykket “It ain’t over ’till the fat lady sings”? Det henspiller på Wagners fire-operaers syklus “Nibelungens ring”, der hovedrollen ofte spilles av en omfangsrik sopran, både i anatomisk og stemmemessig betydning. Hvis noen spør når det hele er over, kan man informere dem om at “Ringen” tar omtrent 14 timer – og at enden bokstavelig talt er nær når Brünnhildes ti-minutters solo avslutter dommedag. Men er det sånn at man må være stor i kroppen for å kunne synge denne rollen? Har kroppsfett en positiv innvirkning på klangen i stemmen? Hvis du noen gang har lurt på noe av dette, les videre.
La oss starte med mytene. I gamle dager – det vil si, starten av nittenhundretallet, kanskje også tidligere – var det vanlig at operastjernene kunne være noen størrelser over gjennomsnittet. Enkelte la på seg med vilje, basert på en teori (med usikker opprinnelse) om at mye fettvev rundt strupen ville gi en varmere klang. Ettersom den eneste måten å få en tykkere hals på, er å bli tykkere jevnt over det hele, endte man opp med overvekt.
Nå for tiden fins det ingen forskning som tyder på at fett på kroppen eller halsen påvirker sangstemmen positivt. I stedet vet vi at sangere med naturlig brede brystkasser har gode forutsetninger for å trene ribbeinsmuskulaturen til å utvide seg ekstra mye, og dermed gi inntrykk av å være fysisk større enn andre. Bred brystkasse assosieres med bærekraft, noe som særlig trengs i romantisk opera, der orkestrene er større og komposisjonsteknikken krever at man kan høres. Likevel er det for tynt grunnlag å påstå at du må være stor for å synge opera. Det eksisterer, og har alltid eksistert, dyktige slanke sangere.
For omtrent tredve-førti år siden ble det vanlig å kreve at sangerne ikke bare måtte kunne synge og spille rollene sine, de skulle også SE UT som rollene. Ergo kunne ikke en sanger på hundreogtyve kilo spille Mimí, som dør utmagret av tuberkulose, eller en noenogførti-år gammel sopran spille sekstenårige Gilda – samme hvor bra de sang. (Interessant nok har det vært mindre utseendepress på mannssiden, Don Juan kan fint være både gammel, stygg og overvektig..!). Den nye trenden gjorde at mange valgte å endre utseende for å kunne jobbe – og dette har igjen ført til diverse myter om slanking og sang.
Et av de mest omdiskuterte eksemplene er Maria Callas, som var en verdensstjerne på femti- og sekstitallet. Hun gikk fra å være nokså rund til å bli slank og glamorøs, etter å ha tapt seg 36 kilo på et og et halvt år. Ikke lenge etter begynte stemmen hennes å forfalle, og den kom dessverre aldri tilbake til tidligere tiders skjønnhet og storhet etter slankekuren. Men vi skal være forsiktige med å konkludere hva som er hva – Callas var også syk, og hadde store emosjonelle påkjenninger i perioden. Hva som egentlig endret stemmekvaliteten hennes vil vi aldri få vite. Det er viktig at vi ikke innbiller oss at slanking nødvendigvis er et onde for sangere, selv om medisinsk forskning indikerer at et for raskt vekttap kan redusere muskelmasse. Går man ned mer enn en halvkilo i uka, kan det potensielt ha effekt på stemmebåndsmassen.
Enkelte kritikere hevder at kvaliteten på sangerne og sangprestasjonene aldri har blitt den samme etter at kravene til utseende kom. Man snakker om en gylden alder (som etter sigende døde ut med Pavarotti), da en viss størrelse garanterte for kvalitet i oppsetningene. Men stemmer dette? En eventuell kvalitetsmessig forskjell på større og mindre sangere kan ha sammenheng med at en stor kropp nødvendigvis har større muskler med fler muskelfibre for å kunne beveges, og dermed mer krefter å ta av på scenen. En annen og mer holdbar forklaring på “alt-var-bedre-før”-oppfatningen, er at de stigende kravene til operasangere ikke begrenser seg til utseende. De seneste tjue årene spiller hver sanger flere forestillinger, har lenger prøver og kortere restitusjonstid enn noen gang tidligere. “Man studerer i ti år for å ha en fem-årig karriere”, sies det, som en advarsel til unge sangere om å ikke takke ja til for store roller og oppgaver før man har en sangteknikk som klarer brasene.
Uheldigvis er konkurransen, og frykten for å aldri få sjansen igjen, så sterk at det er blitt vanlig å sette hensyn til stemmehelse og sunn utvikling i andre rekke. Åpne landegrenser og bredere europeisk samarbeid; tilsynelatende synkende interesse for klassisk kultur blant publikum; massenedleggelse av orkestre og operahus fordi pengestøtten skranter; alle disse faktorene gir nåtidens sangere et helt annet marked å forholde seg til enn før årtusenskiftet. Flere og flere gjør hasardiøse valg, og synger på seg skader og uvaner som gjør at de får dramatisk kortere karrierer enn de ellers ville hatt. (Dette kommer jeg til å poste mer om innen en måneds tid – jeg arbeider med et langt blogginnlegg med stemmeskader som tema.)
Så, var virkelig sangerne mye bedre før? Burde vi snu trenden og legge på oss igjen? Vel, noen fremtredende røster (i dobbelt forstand!) gir oss profesjonell innsikt, som kan balansere polariseringen mellom tykk/tynn/bra/dårlig. Dame Kiri te Kanawa, med sine femti år i klassisk sangs øverste liga, oppfordrer til å se på næringsinnhold og energibruk heller enn størrelse.
For noen år siden ga hun et intervju der hun ba alle sangere om å prioritere å spise godt under en stor produksjon. Vel vitende om at mange sangere ikke spiser særlig mye før forestillingen er over, anbefalte hun en saftig biff og næringsrike grønnsaker noen timer før teppet går opp. Hensynet til hva kroppen trenger relativt til den energien som skal forbrukes, er hennes grunn til å legge bort mas om utseende og heller fokusere på helse, også i operaindustrien. Med tanke på den helt konkrete svetten og tårene som skal ut på scenegulvet, gir det mening å tanke opp kroppen i forkant heller enn i etterkant. Det fins nok andre alternativer enn biff – men prinsippet står fast: Ikke vær redd for å spise deg mett, den fysiske prestasjonen krever et energisk overskudd.
***
Sammenhengen mellom kropp og stemme har også en annen innfallsvinkel. Har du fått kommentarer på at “du som er så kort er nok tenor”, “den halsen der tilhører jo åpenbart en mezzo” eller liknende? I løpet av helga kommer del to om kroppslige tegn på ulike stemmetyper, det finnes nemlig en del myter å avdekke og noen tegn du kan se etter, hvis du er i tvil om hvor du selv ligger. Følg med på facebook.no/stemmespesialisten eller kikk innom Stemmebloggen hvis du syns det er et fascinerende tema – da er vi nemlig på samme bølgelengde…
Inntil da: God helg!
